Jeg snudde meg sakte.
En mann i grå dress satt bak meg.
Rolig.
For rolig.
Som om han allerede visste hva som kom til å skje.
— “Hvem er du?” hvisket jeg.
Han skjøv et kort mot meg.
Nicholas Vance.
— “Det du ser nå, er ikke det verste Alex har gjort i kveld.”
Magen knøt seg.
— “Hva mener du?”
— “Ingen scene. Se mot inngangen.”
Alex dro opp en liten svart eske.
Den gravide kvinnen smilte.
Han gikk ned på kne.
På vår jubileumskveld.
Applaus begynte.
Og skammen min ble nesten uutholdelig.
Nicholas lente seg litt nærmere.
— “Nå.”
Dørene åpnet seg.
To politibetjenter kom inn.
Bak dem en kvinne med en mappe.
Alex ble kritthvit.
Ikke av skyld.
Men av frykt for å miste alt.
Og hun åpnet mappen foran alle.