Dagene gikk.
Jeg kunne ikke snakke.
Jeg kunne ikke bevege meg.
Men jeg kunne høre alt.
Hver plan.
Hver løgn.
Hvert eneste ord om meg som om jeg allerede var borte.
“Ett attende dager igjen,” sa Teresa kaldt.
“Så gjør vi alt klart.”
“En liten begravelse,” sa Andrés.
“Lukket kiste.”
“Ingen problemer.”
Karla lo lavt.
“Da kan vi endelig starte vårt liv.”
Og så skjedde det.
Et lite tegn.
En finger som beveget seg.
Knapt synlig.
Men nok.
En sykepleier så det.
“Hun reagerer!”
Alarmene startet.
Skritt i gangen.
Panikk.
“Doktor! Hun våkner!”
Jeg åpnet øynene.
Alt var hvitt.
Sterkt.
Høyt.
Virkelig.
Og de første ordene jeg hørte var:
“Dette skulle ikke skje…”
Og i det øyeblikket forsto jeg:
Jeg kom ikke tilbake for å overleve.
Jeg kom tilbake for å ødelegge alt de prøvde å begrave meg i.