«Kjære,» sa faren min, «hvor er du?»
Mason senket telefonen som om den hadde brent ham i hånden. Moren hans sto urørlig, med vidåpne øyne og munnen fylt av en plutselig, forsinket redsel.
Jeg prøvde å svare, men smerten fikk meg til å bøye meg i to igjen. Jeg kjente et kraftig rykk, et stikk så voldsomt at knærne mine ga etter. Jeg falt sammen på kjøkkengulvet, rett ned i mitt eget blod.
«Pappa…», klarte jeg å få frem. «De dyttet meg. Jeg blør. De lar meg ikke ringe etter hjelp.»
Det ble stille i røret i knapt et sekund. Så forandret farens stemme seg. Han var ikke lenger bare pappa. Han var mannen som hadde avhørt kriminelle med den samme iskalde roen som andre bruker når de bestiller kaffe
«Ikke legg på», befalte han. «Mary Ellen, se på meg. Pust. Beveger babyen seg?»
Jeg la hånden på magen. Jeg ventet. Jeg ba. Ingenting skjedde.
«Jeg vet ikke,» hvisket jeg. «Jeg kjenner ham ikke.»
Mason tok et skritt mot meg. «Sir, dette er en misforståelse. Hun ble hysterisk og falt av seg selv.»
Faren min hevet ikke stemmen. Det gjorde det bare verre.
«Rådgiver Mason Aranda, hvis du rører datteren min igjen, trenger du ikke kontakter hos statsadvokaten. Da trenger du et mirakel.»
Mason ble dødsblek. Fru Teresa grep seg til brystet. «Hvordan vet du hva han heter?»
«Fordi datteren min giftet seg med ham; hun begravde seg ikke sammen med ham.»
Jeg hørte stemmer i bakgrunnen under samtalen – raske ordrer, en adresse som ble gjentatt, en «ambulanse på vei», «lokalt politi varslet». Mason så mot døren som om han kunne stikke av, men huset var ikke lenger hans hjem. Det var et åsted. Og for første gang forsto han det.
«Mary Ellen,» sa faren min, «ikke sovne.»
«Det gjør så vondt.»
«Jeg vet det, kjære. Men hør på meg. Tell sammen med meg.»
Jeg begynte å telle. Én. To. Tre. Men da jeg kom til fem, kastet jeg opp av smerte. Fru Teresa trakk seg tilbake, som om blodet mitt kunne skade hennes omdømme.
«Dette kan ikke være sant,» mumlet hun. «Vi er en anstendig familie.»
Jeg så opp på henne fra gulvet. «Anstendig er ikke et ord. Det er det man gjør når ingen filmer en.»
