Hun var 12 år, dekket av blod, alene i skogen. Paret som fant henne hadde ingen anelse om hva de sto overfor. De visste bare at de måtte ringe 112 med en gang.
«Eh, vet du hva? Vi er i en statspark. Den heter… Å, herregud, hva heter den? Eh… Vi er ikke… vi er ikke herfra. Eh… litt…»
«Gå og stopp henne. Hun blør.»
«Hun sa: “Um, eh, virkelig? Da må du klappe henne ned, er du snill. Ikke la henne komme inn i bilen uten å klappe henne ned. Ok, hvor gammel er hun? Hvor gammel er hun?»
«12.»
«12. Hva heter hun? Hvor blør hun fra?»
«Eh, det ser ut som hun har svimmelhet. Hun sier at hun føler seg veldig svimmel.»
«Er du i nærheten av I-75?»
«Ja. Vi er ganske nær I-75. Vi er i den parken som ligger rett ved siden av I-75. Her, la meg låse opp.»
«Jeg prøver å finne ut hvor du befinner deg, ok? Et øyeblikk. Ikke legg på, er du snill.»
«Greit. Greit, nei, jeg skal ikke legge på. Jeg skal ikke legge på. Greit. Ja. Ja. Greit.»
«Er du på tur?»
«Eh, vi er i parken, på stien. Ja, vi kan komme ut til enden av parken.»
«Ok, hva slags bil kjører du?»
«Vi sitter i en Ford F-350-pickup. Den er, øh, gullfarget. Ok. Beklager. Skulle ønske jeg visste hvilken park dette var. Jeg vet ikke hva det er.»
«Ok, det går bra. Jeg skal prøve å finne ut hvor du er, ok?»
«Vi så det tilfeldigvis og tenkte: ‘Vel, da får vi vel kroppsvisitere henne.’ Øh, kan du så vise henne hva…»
«Og hva slags sår har hun akkurat nå?»
«Eh, hvor har hun skaden, Dan? Hva slags skader?»
«På halsen hennes.»
«Vet du hvor de kommer fra?»
«Eh, eh, det er kutt. Hun sa at det er kutt.»
«Hvor er mamma?»
«Eh, hun sa at moren hadde dratt. Ok. Og hun ga meg nettopp…»
«Hva er telefonnummeret? Ok. Skal dere kjøre helt frem til inngangen til parken?»
«Det er vi.»
«Greit. Det er vi. Det kommer mye hjelp den veien. Hva er fornavnet og etternavnet ditt?»
«Ok. Og hun blør…»
«Er dere på vei mot Tucker’s Green? Hold dere våkne. Er dere på vei mot Tucker’s Green?»
«Tucker’s. Ja, ja. Tucker’s. Det heter Tucker’s. Hva het den veien? Tucker’s. Ja.»
«Er du sammen med henne akkurat nå?»
«Ja, hun er… Vi satte henne bak i…»
«Hvor gammel er hun igjen?»
«Hun er 12 år.»
«Ok, er hun våken?»
«Hun er våken, men hun lukker stadig øynene. Jeg prøver å holde henne våken.»
«Puster hun?»
«Ja.»
«Ok. Det går bra. Det går bra. Bli hos henne, ok? Det går bra. Bare hold ut. Vet du hva slags skader hun har?»
«Eh, Dan—»
«Ja, hun hadde ganske mye blod i bakhodet. Jeg så ingen åpne sår, men hun blør ganske mye.»
«Greit. Fortalte hun deg hvor moren hennes dro?»
«Hun sa bare at moren hennes satte seg inn i bilen og kjørte av gårde.»
«Hva slags bil? Hvilken farge har den? Hva slags bil, kjære?»
«Det er en gullfarget varebil.»
«Ok, hva heter moren din? Hva heter moren din?»
«Gwendolyn? Gwendolyn Gerard.»
«Vet hun hvor hun bor?»
«Jeg kan jo spørre. Greit. Vet du hvor du bor, vennen?»
«Greit. Ja, greit. En politimann har nettopp stoppet her.»
«Ok, ser de deg? Sheriffen.»
«Ja, ja.»
«Greit, jeg kobler meg av nå, ok? De tar det videre herfra.»
Greit.
Dagen begynner på en Culver’s-restaurant. Gwendolyn Gerard og hennes 12 år gamle datter møter en fetter der. Ingenting virker uvanlig. Etterpå setter de seg inn i den gullfargede minibussen sin og kjører sørover. Innen en halvtime svinger de av motorveien og inn i Cecil Webb Preserve. Høye furutrær rager opp på begge sider. Stier skjærer seg gjennom krattet, og bekker glitrer i solen. Gwendolyn forteller datteren at de er her for noe enkelt, et fotoprosjekt til skolen. Jenta tror henne.
Varebilen kjører videre forbi bekker og furuskog til den kommer til et stille, avsidesliggende område. Uten forvarsel vender hun seg mot datteren sin. Jenta blir presset ned på bakken og holdt fast mens moren trekker frem en kniv. Barnet strekker ut hånden for å blokkere det første hugget, men bladet kutter henne. Angrepet fortsetter.
