— Greit, greit. Så når skal jeg være der? — spurte han til slutt nøkternt.
— Jo før, jo bedre, svarte Anna. — Vi begynner med slottene.
Da hun la på, så hun seg rundt i leiligheten på en annen måte enn før. Det var ikke lenger «deres» leilighet. Den var hennes. Stillheten føltes ikke like tung som for et øyeblikk siden. Snarere ren.
Hun åpnet vinduene på vidt gap. Den kjølige morgenluften strømmet inn. Hun satte på kaffe og satte seg ved bordet, mens hun lyttet til de siste vanndråpene som falt ned i vasken. Plutselig stilnet lyden – som om kranen selv hadde bestemt seg for å slutte å gråte sammen med henne.
Etter en time ringte det på døra. Marek sto i døråpningen med en verktøykasse.
— Så, skal vi starte et nytt kapittel? — sa han og blunket lett.
— Fra døra, svarte Anna.
Han jobbet effektivt og uten unødvendige spørsmål. De metalliske lydene fra skrutrekkeren og boremaskinen gjallet i gangen. Anna samlet i mellomtiden sammen Pawels siste eiendeler: en gammel lader, en glemt bok, en kopp med et avbrutt øre. Hun la dem i en eske uten sinne. Som om hun ryddet opp etter en fremmed.
— Ferdig — sa Marek etter et øyeblikk. — Nå kommer ingen inn uten din tillatelse.
Anna vridde den nye nøkkelen i låsen. Den gikk lett og sikkert. Hun følte en merkelig tilfredsstillelse.
Så reparerte han kranen. Dryppene forsvant. Det ble fullt lys på badet, klart og rent. Hyllen hang endelig under speilet.
Anna så på speilbildet sitt. Hun så sliten ut, men i øynene hennes kom det frem noe hardt og bestemt.
— Takk, sa hun lavt.
— Du vet hvor du finner meg, svarte Marek. — Og ikke bare når det gjelder reparasjoner.
Hun smilte.
Da han gikk, satte hun seg i sofaen og kjente at hun for første gang på mange måneder pustet dypt inn. Uten anspenthet, uten å vente på at noen skulle love henne noe.
Om kvelden ringte Zosia.
— Mamma… pappa sa at han ikke kommer til å bo hjemme på en stund. Hva er det som skjer?
Anna lukket øynene et øyeblikk.
— Vi går hver til vårt, Zosia.
Det ble stille på den andre siden.
«Er det noen som har gjort det?» spurte jenta usikkert.
— Nei. Det hender bare at to mennesker slutter å gå i samme retning.
Hun ville ikke overvelde datteren med detaljer. Sannheten var nok.
— Klarer du deg?
Anna så på de nye låsene, det sterke lyset på badet og den tørre vasken.
— Ja. Jeg klarer meg.
Og hun visste at hun mente det virkelig.
I løpet av de neste dagene begynte hun å innrede leiligheten etter sin egen smak. Hun flyttet sofaen, kastet de tunge gardinene og kjøpte lyse puter. Hun ryddet opp i skapene. Hun beholdt bare det hun trengte.
Hun gråt ikke. Noen ganger satte hun seg bare ved vinduet og så ut på gaten, mens hun lot tankene flyte fritt. Hun tenkte stadig sjeldnere på Paweł. Mer som på noen hun en gang kjente.
En uke senere fikk hun en melding fra ham: «Kan vi snakke sammen?»
Hun stirret på skjermen en god stund.
«Hva da?» — svarte hun.
„O nas.”
Anna kjente at det ordet ikke lenger rørte henne.
«Det finnes ikke noe «oss» lenger, Pawel. Du har tatt en beslutning.»
Han svarte ikke.
Søndag morgen gikk hun alene for å ta en kaffe på den lille kafeen på hjørnet. Hun bestilte en cappuccino og satte seg ved vinduet. Folk gikk forbi, og barna lo på fortauet. Verden hadde ikke stoppet opp.
Telefonen vibrerte.
— Jeg sjekker om hyllen holder — spøkte Marek.
— Hun holder ut. Og jeg også, — svarte hun.
— Hva med en kaffe en gang? Uten verktøy.
Anna så på koppen foran seg. Det steg en lett damp fra den.
— Kanskje, — sa hun rolig.
Hun la på og smilte for seg selv. Hun visste ikke hva fremtiden ville bringe. Hun trengte ikke å vite det.
Hun visste én ting: Døren til huset hennes var nå godt låst. Og nøkkelen lå bare i lommen hennes.
