14. september 2012 kjørte Curtis Penny og Gabriella Hart en leiebil inn i de øde canyonene i Kansas og forsvant sporløst.
Situasjonen endret seg først da en frivillig som gjennomsøkte et avsidesliggende område, så to ubevegelige silhuetter over maisåkrene.
Først trodde han at det var vanlige fugleskremsler som skulle skremme bort fuglene.
Men da han kjørte nærmere, innså han den grufulle sannheten.
Det var de savnede jentene.
De var blitt bundet fast til stolper med jernbanesviller og stilt opp på rekke midt i kjørebanen til skurtreskeren som skulle komme ut for å høste neste morgen.
Den 14. september 2012 møtte delstaten Kansas to reisende med tørre vinder og en skyfri himmel som virker unaturlig høy her midt på Great Plains.
Curtis Penny og Gabriella Hart kom ikke hit for å følge de vanlige turistrutene.
Målet deres var de såkalte «bedlands», øde landskap som nesten minner om Mars, med krittformasjoner og dype kløfter som skjærer seg tvers over sletten.
Jentene valgte en svart Toyota RAV 4 SUV som de leide på Wichita flyplass for å komme seg rundt.
Ifølge saksdokumentene virket de helt rolige den morgenen.
Klokken 10.15 om morgenen ble de for siste gang filmet av overvåkningskameraene på en bensinstasjon nær motorveiavkjørselen.
Den kornete videoen viser Gabriella som ler mens hun ser på suvenirboden, mens Curtis betaler for to flasker vann og et detaljert papirkart over fylket i kassen.
Denne detaljen skulle senere vekke etterforskernes oppmerksomhet.
Jentene innså tilsynelatende at de var på vei til et område hvor mobiltelefoner og GPS-navigatorer ofte mister signalet, og forberedte seg på å klare seg helt på egen hånd.
De satte seg inn i bilen, og den svarte SUV-en forsvant inn i tåken fra den varme asfalten mens den kjørte vestover.
Alarmen ble ikke utløst med en gang.
I Kansas går tiden på en annen måte, og avstandene mellom gårdene måles i titalls mil.
I henhold til leieavtalen skulle Curtis og Gabriella levere tilbake bilen til utleiefirmaet på flyplassen 16. september klokken 12.00 presis.
Da klokken passerte den tiden og bilen ikke dukket opp, prøvde selskapets leder å kontakte kundene.
Telefonene var stille.
En gjennomgang av transaksjonene viste at det ikke var belastet bankkortene deres med en eneste krone siden de kjøpte vann på bensinstasjonen.
Dette medførte fullstendig stillhet på lufta i 48 timer.
Klokken 14.30 videreformidlet lederen, i henhold til protokollen, opplysningene om den savnede bilen til patruljepolitiet.
Søket startet med en rutinemessig kontroll av turistbutikker.
Patruljeoffiseren som hadde vakt i statsparken, fant ikke deres svarte RAV 4 før kvelden den 16. september.
Kjøretøyet sto parkert på en grusparkeringsplass nær starten av Horse Thief Canyon-turstien.
Dette stedet er kjent for sine bisarre fjellformasjoner og sin avsides beliggenhet.
Det var ingen andre biler i nærheten.
Betjenten fortalte operatøren at bilen var låst, uten tegn til innbrudd eller kamp fra utsiden.
Da han imidlertid lyste med lommelykten inn i kupeen gjennom det tonede glasset, så han noe som fikk ham til umiddelbart å be om forsterkninger.
To mobiltelefoner på midtkonsollen ved siden av en uåpnet flaske vann.
Ingen erfaren turgåer ville dra ut i canyonene uten et kommunikasjonsmiddel, selv om det ikke er dekning.
This indicated that the girls were planning to leave the car for just a few minutes, or they were forced to leave their belongings behind.
The sun was already setting over the horizon, painting the chalk cliffs an alarming red when the investigative team and a dog handler with a dog named Bark arrived at the scene.
He was an experienced dog trained to find people in rough terrain.
The police hoped that the dog would pick up the trail from the driver’s door and lead the group deeper into the canyon where the girls could have gotten lost or injured.
But Bark behaved strangely.
Instead of going down to the hiking trail, the dog started circling the car, nervously sucking in air.
Han overså inngangen til kløften.
I stedet dro Bark i båndet og trakk hunden selvsikkert i motsatt retning, mot utgangen til parkeringsplassen, der asfalten gikk over i en gammel, oppkjørt vedlikeholdsvei som førte nordover langs parkens grense.
Politibetjentene fulgte etter hunden.
Etter 300 meter langs veikanten, der det høye, tørre gresset gikk helt inn til grusveien, stoppet Bark og satte seg ned for å markere funnet.
I lyset fra politibilens sterke lyskastere glitret noe i støvet.
En rettstekniker med hansker tok forsiktig opp gjenstanden.
Det var et profesjonelt polarisasjonsfilter til et kameraobjektiv, en kostbar gjenstand som fotografer passer på som sin egen øyensten.
Curtis Penny var profesjonell fotograf, og ifølge familien hennes var hun aldri uten utstyret sitt.
Funnet så ut til å være intakt, men ved nærmere ettersyn kom det frem dype, ferske riper på metallkanten.
Skadens art tydet på at filteret ikke bare hadde falt ut av en lomme eller veske.
Den var blitt revet av med makt, ved en brå bevegelse, kanskje under en kamp da den hadde viklet seg rundt objektivet, eller da noen prøvde å rive kameraet ut av hendene på vedkommende.
Denne detaljen endret umiddelbart operasjonens status.
Det var ikke lenger mulig å forestille seg en ulykke i kløften.
Stien gikk ikke inn mellom klippene, men i nærheten av en vei som kunne brukes av kjøretøy.
Mørket rundt dem ble stadig tettere.
Nå lette politiet etter ofre for forbrytelser, ikke etter turister som hadde gått seg vill.
Søkeområdet skiftet fra skogkledde skråninger til endeløse åkrer som strakte seg langs motorveiene, der de eneste vitnene var vinden og en høy kornvegg.
Tiden var imot dem, og de første 48 timene – som er de viktigste for å finne overlevende – var allerede gått.
Den 16. september 2012 endret redningsmannskapet taktikk.
Funnet av et lysfilter ved siden av en gammel grusvei avkreftet teorien om en ulykke i kløften.
Politiet fulgte da kidnappingsprosedyren.
Søkeområdet ble utvidet med flere titalls kilometer og omfattet de enorme områdene med privat jordbruksland rundt parken.
Det var et område preget av fullstendig stillhet på landsbygda.
Tusenvis av hektar med høyt, tørt mais som nettopp hadde nådd modenhet og ventet på å bli høstet.
Bøndene i Ellsworth County ga tillatelse til å inspisere eiendommene sine uten å stille noen spørsmål.
Det var imidlertid fysisk umulig å finkjemme et slikt område til fots.
Lokale frivillige med terrengkjøretøy og terrengsykler deltok i operasjonen.
En av disse frivillige var en lokal innbygger som kjente nettverket av grusveier i nærheten av byen Jenniso.
Han valgte å undersøke et avsidesliggende område nord for motorveien, et område som grenset til den samme grusveien der sporhunden hadde ført politiet flere timer tidligere.
Ifølge avhørsrapporten fra de frivillige beveget han seg sakte og manøvrerte seg mellom maisrekker.
Stilkene i denne delen av delstaten var 2,1 meter høye, noe som ga inntrykk av en lukket gul tunnel.
Sikten var begrenset til noen få meter.
Den monotone lyden fra ATV-motoren overdøvet alle andre lyder, men visuelt hadde frivilligen full kontroll over området foran seg.
Rundt klokka 18.00 om kvelden, da lave skyer begynte å skygge for solen, la han merke til en forstyrrelse i rosenformasjonen langt inne på åkeren, 50 meter fra kanten av åkerrenna.
Midt i den ensformige veggen av planter skilte to vertikale figurer seg ut.
Ved første øyekast så de ut som klassiske fugleskremsler på gården, satt opp for å skremme bort fugler.
Formløse klær, skjeve hoder, unaturlig rette holdninger.
Denne detaljen virket merkelig på den frivillige.
Som han senere forklarte etterforskerne, hadde maisen allerede stivnet i september, kornet var blitt hardt som stein, og fuglene utgjorde ikke lenger noen trussel mot innhøstingen.
Det var ingen vits i å sette opp fugleskremsler på dette stadiet av jordbrukssesongen.
Mannen kjørte terrengkjøretøyet langt inn i rosenhagen og knuste tørre stilker med støtfangeren.
Da han var mindre enn 10 meter unna figurene, bremset han brått opp.
Det som fra avstand så ut som halmsekker, viste seg å være mennesker.
Det var Curtis Penny og Gabriella Hart.
