Salem, 1894.
Det finnes steder folk frykter.
Og så finnes det steder folk glemmer.
Harrove Estate tilhørte den andre typen.
Ingen opptegnelser. Ingen navn. Ingen graver.
Bare stillhet der det en gang bodde mennesker.
Daniel Harper trodde ikke på historiene.
Ikke i begynnelsen.
Kuskene nektet å kjøre ham hele veien.
Han stoppet ved en veikryss, med skjelvende hender da han ga Daniel pengene tilbake.
«Sir,» hvisket han, med blikket festet på tåken foran seg, «hvis du hører navnet ditt … ikke svar.»
Daniel lo.
Han kom til å huske den latteren senere.
Godset lå der tåken nektet å lette.
Et viktoriansk herskapshus som en gang var storslått, men som nå har forvandlet seg til noe unaturlig.
Vinduene var svarte. Treverket var skjevt.
Og likevel… føltes det som om det var bevisst.
Ser på. Venter.
I det øyeblikket Daniel trådte inn, smalt døren igjen bak ham.
Han rørte det ikke.
Luften forandret seg øyeblikkelig – tykkere, kaldere.
Ikke som om vinteren.
Som om noe hadde bestemt at han ikke hørte hjemme der.
Da hørte han det.
Å puste.
Langsomt. Nær.
Rett bak ham.
Han snudde seg.
Ingenting.
Bare en lang korridor med portretter på veggene.
Først var de utviskede – ansiktsløse.
Men mens han gikk, ble ansiktsdragene deres tydeligere.
For skarpt.
En av dem blunket.
Daniel stivnet.
«Nei,» hvisket han.
Men huset brydde seg ikke om hva han trodde.
Han fant dagboken under en løs gulvplate.
Gammelt. Sprukket. Glemt.
Den første linjen lød:
«Hvis du leser dette… kjenner den deg allerede.»
Daniel kjente at noe beveget seg over ham.
En knirking.
Loftet.
Den andre linjen lød:
«Ikke gå opp trappen.»
Det var da hviskingen kom.
«Daniel…»
Vennlig.
Umulig.
Han snudde seg brått.
Gangen var lengre nå.
Det var ikke så lenge siden.
Portrettene hadde forandret seg igjen.
Nå var de tydeligere.
Gjenkjennelig.
En av dem… lignet på ham.
En kald følelse streifet skulderen hans.
Det hørtes fotspor i støvet foran oss.
Små.
Et barns.
Han fulgte etter dem.
Det burde han ikke ha gjort.
Men huset visste det allerede.
Fotsporene stoppet ved en halvåpen dør.
Inne – mørke.
Ikke tomt mørke.
Levende mørke.
En stemme hvisket fra innsiden:
«Du kom tilbake.»
Daniel svelget.
«Jeg har aldri dratt herfra,» svarte han.
Han visste ikke hvorfor han sa det.
Men huset gjorde det.
Døren knirket og åpnet seg litt mer.
Det sto to personer der inne.
Stille. Taus. Og ser på.
To jenter.
Identisk.
«Vi hadde navn en gang», sa en av dem.
«Men ingen husker dem,» sa den andre.
Daniel tok et skritt tilbake.
«Det er umulig.»
De smilte.
«Hvordan vet du da at vi finnes?»
Rommet forandret seg.
Veggene strakte seg.
Og bak dem—
ansikter.
Hundrevis av dem.
Presset inn mot veggene som noe som prøver å rømme.
«De ble der», hvisket en jente.
«Akkurat som du vil gjøre,» sa den andre.
«Jeg går nå,» sa Daniel og gikk baklengs mot døren.
De vippet hodet.
«Tror du fortsatt at det finnes en ytterside?»
Døren ville ikke åpne seg.
Treverket føltes feil under hendene hans.
Myk.
Nesten… levende.
