Våren 2000 kjørte to tenåringer fra den lille byen Sparta i Tennessee ut fra en venns hus i en svart Pontiac, og de ble aldri sett igjen.
Deres forsvinning ble en av delstatens mest gåtefulle uoppklarte saker.
Det var ingen vitner, ingen tegn til kamp og ingen spor etter bilen de kjørte i.
Ryktene om kriminell virksomhet spredte seg i årevis, men hver eneste etterforskning endte i en blindgate.
I mer enn to tiår levde familiene, politiet og hele lokalsamfunnet med det samme ubesvarte spørsmålet.
Hvordan kunne to unge mennesker forsvinne på en kjent vei bare noen få minutter fra hjemmet? Fylkessenteret Sparta hadde lenge opprettholdt sitt rykte som en rolig by i sør, der familiene kjente hverandre ved navn.
Veiene slynget seg gjennom åkrene, ikke forstedene, og kveldene ble ikke fylt av trafikkstøy, men av suset fra de nærliggende bekkene som skar seg gjennom kalksteinsklippene.
På den tiden var det få overvåkningskameraer, det fantes ikke noe digitalt overvåkningssystem på veiene, og infrastrukturen som skulle støtte den raskt voksende unge befolkningen var svært mangelfull.
Nettverket av smale sideveier, elveoverganger og uopplyste svinger i fylket gjorde reisingen kjent for lokalbefolkningen, men farlig for fremmede.
Innbyggerne betraktet imidlertid disse rutene som en helt vanlig del av hverdagen.
For de fleste familier virket tanken på at to tenåringer kunne forsvinne foran alles øyne umulig, helt til det faktisk skjedde den natten.
18 år gamle Aaron Foster var på vei inn i en livsfase der barndommens forpliktelser begynte å bli erstattet av voksen selvstendighet.
Han hadde sin egen bil, en svart Pontiac Grand Am, som han var svært stolt av å ta vare på, selv om den hadde vært i bruk i mange år.
Vennene beskrev ham som en livlig, omgjengelig og alltid aktiv person.
Han hadde et stort nettverk av bekjente, men han holdt en krets av nære venner for seg selv, som han betrodde sine hemmeligheter til.
Bildene fra den tiden viser en tenåring som virket klar for alt som ventet – universitetet, arbeidslivet eller bare det å gå inn i en ny livsfase.
Ingenting i oppførselen hans tydet på ustabilitet eller et ønske om å dra uten forvarsel.
Faktisk hadde han lagt planer med vennene sine tidligere denne uken, og ingen av dem tydet på at han hadde tenkt å dra langt hjemmefra.
Den 17 år gamle Jeremy Bechal tilhørte Aarons nærmeste krets.
Han var stille og foretrakk ofte små selskaper fremfor store sammenkomster.
Ifølge familien var han mild, høflig og sjelden sint.
Han drakk ikke, han hadde ingen problemer på skolen, og han var ikke kjent for å ta sjanser.
Aaron hentet henne noen ganger på ettermiddagen.
De kjørte på sideveier, besøkte venner eller bare pratet.
Til tross for deres nærhet tyder ingenting i dokumentene på et romantisk forhold eller konflikter mellom de to.
Dette paret ble ansett som helt naturlig – to tenåringer som fant trøst i hverandres selskap.
Vanene deres var så faste at begge familiene visste omtrent hvor de befant seg de fleste kvelder.
Mandag 3. april 2000 begynte uten spesielle hendelser.
Sent på ettermiddagen kjørte Aaron til den sørlige delen av byen i sin Pontiac for å besøke en venn.
Ifølge vitner ankom kvinnen og Jeremy sammen, oppholdt seg der en kort stund og snakket uformelt om skolen og helgeplanene.
Samtalen var helt vanlig, stemningen var munter.
Tidlig på kvelden sa Aaron at han måtte gå.
Jeremy satte seg i passasjersetet, og de kjørte av gårde uten å ha bestemt seg for et bestemt reisemål.
Dette farvelet viste seg senere å være det siste bekreftede øyeblikket hvor de ble sett i live.
Det som skjedde etter at de kjørte av veien, er fortsatt et av de største uavklarte spørsmålene i saken.
Keegi ei näinud, kuhu poole nad pöörasid.
põhja poole Sparta suunas, lõuna poole jõe suunas või lääne poole käänulistele maakonnateedele, kus esilaternad kadusid mõnikord sekundite jooksul puude taha.
Det var ingen uenigheter, ingen tegn til bekymring og ingen meldinger om at de skulle ha blitt forfulgt av et annet kjøretøy.
På denne tiden av døgnet var det lite trafikk, og i skumringen ble det stadig vanskeligere for beboerne å se bilene som kjørte forbi, med mindre de sto rett foran huset deres.
Siden det ikke var noen overvåkningskameraer langs ruten og det ikke var noen butikker i nærheten som var åpne så sent, fantes det ingen tekniske opplysninger om hvor de dro.
Det første tegnet på at noe var galt, kom senere samme kveld, da Aaron ikke kom hjem.
Det var ikke noe å bekymre seg for med det første.
Tenåringene var noen ganger ute lenger enn vanlig.
Men etter hvert som timene gikk, ble samtalene som kom inn på mobilen hans ikke besvart.
Han hadde ikke nevnt noen uvanlige utfluktsplaner, og moren hans sa at Aaron alltid kom hjem før midnatt eller ga beskjed.
Samtidig gikk det opp for familien at heller ikke Jeremy hadde kommet hjem.
Først trodde de at han bare tilbrakte mer tid sammen med vennene sine, men da han fremdeles ikke hadde dukket opp sent på kvelden, begynte de å ringe til folk han ofte besøkte.
Ingen hadde sett ham eller hørt noe om ham.
Klokken 23.00 hadde bekymringen vokst seg så stor at familiene på begge sider innså at situasjonen ikke lenger kunne forklares med vanlig tenåringsatferd.
Aaron var ikke en person som ville ha dratt uten å si noe til noen, og Jeremy var kjent for sin pålitelighet.
Telefonsamtalene mellom foreldrene og vennene ga et bilde som var entydig, men samtidig bekymringsfullt.
Ingen hadde snakket med dem.
Ingen visste hvor de kunne ha dratt.
