Det som ble funnet i skogene i Great Smoky Mountains to år etter forsvinningen, var ikke bare levninger. Det var et bevisst, grufullt og metodisk verk, hvis formål fremdeles er uforståelig den dag i dag. Fredag 16. oktober 1998 begynte dagen med klart og kjølig vær i Knoxville, Tennessee, da en tjue år gammel student ved University of Tennessee ved navn Caroline Foster gjorde seg klar for en dagstur til Great Smoky Mountains nasjonalpark.
Caroline hadde studert botanikk og var en erfaren turgåer som kjente godt til stiene i området. For henne var fotturer ikke bare en hobby, men en del av både hennes akademiske og personlige liv. Hun dro ofte på korte ekspedisjoner for å samle inn prøver og fotografere den lokale floraen. Den morgenen hadde hun planlagt å gå den populære Alum Cave Trail, kjent for sine naturskjønne utsikter og geologiske formasjoner.
Før hun dro rundt klokka 07.30, spiste hun frokost sammen med foreldrene sine, David og Sarah Foster. Hun fortalte dem om planene sine og presiserte at hun bare skulle gå en del av stien til Alum Cave og så gå tilbake. Caroline forsikret dem: «Jeg er hjemme til middag senest klokka 19.00.»
Dette var deres siste samtale. Caroline Foster forlot familiens hjem i sin mørkegrønne Honda Civic fra 1992. Kjøreturen fra Knoxville til inngangen til Alum Cave Trail tok omtrent halvannen time. Ifølge parkvesenets opptegnelser og en etterfølgende etterforskning kjørte bilen hennes inn i nasjonalparken rundt klokken 09.00.
Været i fjellet var gunstig for fotturer. Lufttemperaturen var rundt 15 grader Celsius. Himlen var klar og det var ikke noe nedbør. Caroline Fosters siste bekreftede handling var en telefonsamtale til moren klokken 09.15. Signalet ble fanget opp av en mobilmast som dekker området. I en kort samtale bekreftet hun at hun hadde kommet trygt frem til parkeringsplassen ved startpunktet for turstien og var i ferd med å gjøre seg klar til å begynne turen.
Hun gjentok: «Jeg regner med å være hjemme i kveld.» Etter denne samtalen ble mobiltelefonen hennes ikke lenger brukt. Tiden gikk. Klokka 19.00 hadde Caroline Foster fortsatt ikke kommet hjem. Foreldrene hennes, David og Sarah, begynte å bli bekymret. De prøvde flere ganger å ringe datteren sin, men alle samtalene gikk til telefonsvareren.
Da klokken var 21.00 og de fortsatt ikke hadde hørt noe fra henne, kontaktet de parkvaktstjenesten i Great Smoky Mountains nasjonalpark og meldte henne savnet. Parkvakten på vakt noterte opplysningene og sendte umiddelbart ut en patrulje for å sjekke parkeringsplassen ved Alum Cave Trail. Rundt klokken 22.30 fant en parkvakt Carolines mørkegrønne Honda Civic på parkeringsplassen.
Bilen var låst. Etter å ha undersøkt kupeen gjennom vinduet med en lommelykt, gjorde parkvakten et alarmerende funn: Ryggsekken hennes lå på passasjersetet, og mobiltelefonen hennes lå ved siden av. Dette skapte umiddelbart forvirring blant etterforskerne. For en erfaren turgåer som skulle ut på selv en kort tur, var det helt uvanlig og ulogisk å etterlate en ryggsekk med vann, mat, et kart og et grunnleggende overlevelsessett.
Det ble senere fastslått at det i ryggsekken lå en flaske vann, en energibar, et lite kamera, en feltguide til planter i Appalachene og en lett vindjakke. Det faktum at Caroline ikke hadde med seg ryggsekk på stien tydet enten på at hun hadde planlagt å gå en svært kort strekning fra bilen, eller at hun hadde avbrutt turen før den egentlig hadde begynt. Ved daggry lørdag 17. oktober ble det satt i gang en omfattende redningsaksjon.
Over 100 personer deltok, blant annet parkvakter, betjenter fra Sevier County Sheriff’s Office og dusinvis av frivillige fra lokale turlag. Hundepatruljer med spesialtrente hunder og et helikopter deltok i letingen. Letemannskapene finkjemmet Alum Cave Trail systematisk, og gikk hundrevis av meter i begge retninger. De undersøkte bekker, kløfter og huler.
Hundene fanget opp lukten av bilen flere ganger, men mistet sporet etter bare noen titalls meter langs selve stien, noe som kan tyde på at Caroline hadde gått langs den en god stund. Til tross for alle anstrengelser ble det imidlertid ikke funnet noe som helst de første dagene – ingen spor, ingen klærester og ingen gjenstander som kunne tilhøre den savnede jenta.
Søket fortsatte med uforminsket intensitet i to uker, men omfanget ble gradvis redusert. Ved utgangen av oktober ble den aktive fasen av operasjonen avsluttet. Caroline Foster ble offisielt erklært savnet. Saken hennes forble åpen, men uten bevis eller spor kom etterforskningen til en blindvei. I løpet av det neste halvannet året kom det ikke frem noen ny informasjon. Det virket som om fjellene rett og slett hadde slukt henne.
Det gikk nitten måneder. Saken om Caroline Foster ble en uoppklart sak. Foreldrene hennes fortsatte letingen, hyret inn private etterforskere og delte med jevne mellomrom ut flygeblad med informasjon om datteren sin på turistkontorer og bensinstasjoner. Det dukket imidlertid ikke opp noen troverdige bevis. Carolines bankkontoer forble urørt, og personnummeret hennes ble aldri brukt.
Livet gikk videre, men spørsmålet om hva som hadde skjedd med henne forble ubesvart og ble en av de lokale legendene om savnede turister. Alt forandret seg 20. mai 2000. Denne dagen var en gruppe på tre amatørhuleforskere – Marcus Thorne, Daniel Reed og Jessica Alvarez – i ferd med å utføre forskning i en lite besøkt del av nasjonalparken.
