Jernporten knirket klokken 23.47. Overvåkningskameraet fanget opp noe ingen kunne tro. Det var ikke føderalpolitiet som sto der. Det var ikke en rivaliserende gjeng på jakt etter bråk. Det var en 9 år gammel jente, med blod som rant fra et kutt i pannen, som holdt en 16 måneder gammel gutt innpakket i et gjennomvåt teppe.
Hun hadde gått seks kilometer gjennom stormen for å banke på den mest skremmende døren i São Paulo, herskapshuset i Morumbi til Damião «Dom» Santoro, sjefen for Familien.
— Vær så snill… Skjul broren min. Han kommer til å drepe ham i natt.
Tolv menn i svarte dresser sto som forsteinet. Ingen pustet. Ingen rørte seg. Da sa Damião Santoro, mannen som fikk hele underverdenen til å bøye seg, to ord.
To ord som utløste en krig.
— Kom inn.
Ti minutter tidligere var det private møterommet i Santoro-villaen badet i et varmt, gyllent lys. En krystallkroner hang over et enormt eikebord som hadde vært vitne til tre generasjoners familiebeslutninger. Whiskyglassene var halvfulle. Sigarettrøyk steg opp mot taket – det var den typen rom hvor imperier ble bygget og fiender ble begravet.
Ved bordenden satt Damião Santoro, 37 år gammel. Svart hår kammet bakover, et ansikt som kunne tilhøre en romersk keiser. Øyne i fargen av kaldt stål, av den typen som fikk voksne menn til å vende blikket bort først. Et lite arr markerte høyre munnvik. Ingen våget noensinne å spørre hvor det kom fra. Ingen ville noensinne våge det.
Han trengte ikke å heve stemmen for å fange oppmerksomheten. Han var bare til stede, og rommet bøyde seg rundt ham. Når Damião Santoro lyttet, sluttet alle andre å snakke. Når han snakket, sluttet alle andre å puste. Den kvelden lyttet han. — Russerne blir dristige — Tankes stemme runget som et fjernt tordenbrak.
Marcos «Tanque» Rossi satt til høyre for Damião. 1,95 meter, 130 kilo muskler innpakket i en skreddersydd dress som fremdeles virket for liten. Tidligere medlem av Bataljonen for spesielle politioperasjoner, den typen mann som har vært i kamp på steder som ikke fantes på de offisielle kartene. Han snakket sjelden. Når han gjorde det, husket folk det.
— Orlovs menn er blitt sett med å frakte varer gjennom Sør-zonen — fortsatte Tanque. — Tre forsendelser denne uken. De tester oss.
Vicente «Vini» Caruso lente seg fremover. Familiens consigliere, utdannet i jus ved USP, best i klassen, valgte familien fremfor et luksuriøst advokatkontor på Faria Lima. Briller med tynne rammer, rolige øyne, den typen mann som kunne forhandle frem en fredsavtale eller skrive en dødsdom med samme faste hånd.
— Vi burde ta kontakt, foreslo Vini. — Avtale et møte. Orlov er ambisiøs, men han er ikke dum. Han vet hva en krig mot oss vil koste.
— Ta kontakt? — Antônio «Tonão» Duca slo håndflaten i bordet. 45 år, bred brystkasse, stemme som grus, far til tre døtre. Han ville drepe for dem uten å nøle. Han ville dø for dem uten å angre. — De jævla russerne beveger seg inn på vårt territorium, og du vil sende en fruktkurv til dem?
— Jeg vil unngå blodsutgytelse, Tonão.
— Noen ganger er blod det eneste språket disse folkene forstår.
