Den nye sjåføren som ble ansatt av en rik familie i Brasil, kom inn i herskapshuset på sin første arbeidsdag… og ble lamslått da han så et portrett som var identisk med hans egen mor. En skremmende hemmelighet begynner å komme for dagen…
Daniel hadde aldri forestilt seg at det skulle komme en dag da han skulle sette foten innenfor en gigantisk herskapshus.
Jernporten var høyere enn noen av dem og sto fast lukket, som om den skiller dette stedet fra resten av verden. Overvåkningskameraene som var festet til murene, snurret sakte rundt og fulgte hver eneste bevegelse han gjorde. Den enorme hagen med marmorstien var stille – så stille at det ga ham en merkelig gysning.
Daniel hadde nettopp blitt ansatt som privat sjåfør hos en av de rikeste familiene i Campos do Jordão, etter en lang periode med arbeidsledighet som nesten hadde knust håpet hans.
Han senket hodet et øyeblikk.
I nesten ti år jobbet Daniel uten pause i et transportselskap i østkanten av São Paulo. Han var engasjert, ansvarlig og sa aldri nei til arbeid.
Fra å organisere varer på lageret, hjelpe til på kontoret og utføre leveranser til å løse alle slags problemer i bedriften — Daniel var alltid klar til å hjelpe.
Men alt forandret seg da en ny leder kom.
På grunn av en liten uenighet – som ikke engang var noe alvorlig – ble Daniel umiddelbart sagt opp, uten noen form for hensyn.
På et øyeblikk sto han uten jobb.
Og plutselig falt hele livets byrde på skuldrene hans.
Husleien, strøm- og vannregningene, skolen til den lille sønnen hans, medisinene til den syke moren hans – alt virket som om det kvelte ham på en gang.
Og som om ikke det var nok…
Kona hans hadde forlatt ham noen måneder tidligere for å dra av gårde med en annen mann.
Siden den gang har Daniel nesten hver dag vandret rundt i byen på jakt etter arbeid.
Han vasket opp i små restauranter. Han bar esker på lager. Han jobbet som bud på motorsykkel.
Han tok imot hvilken som helst jobb – så lenge han kunne tjene litt penger.
Inntil han en dag så en annonse på internett.
«Vi søker privat sjåfør til en av de rikeste familiene i Campos do Jordão. Høy lønn, fullstendige personalgoder og fast stilling.»
Daniel sendte inn søknaden sin… nærmest uten håp.
Og til hans overraskelse…
han ble godkjent.
Det var hans første arbeidsdag.
Da en gammel buss satte ham av på adressen som sto i kontrakten, kunne Daniel nesten ikke tro sine egne øyne.
Foran ham reiste det seg et enormt herskapshus som lignet en gammel hacienda, med kremfargede vegger, verandaer i smijern og store vinduer som reflekterte det kalde morgenlyset.
Palmer og fargerike bougainvillea sto perfekt på rekke langs inngangsveien – det virket som en scene fra en film.
Daniel ringte på døra.
Noen sekunder senere åpnet den store døren seg.
En middelaldrende kvinne, kledd i hushjeluniform, så ham opp fra topp til tå.
— Er du den nye sjåføren?
— Ja, frue.
Kvinnen nikket, med et kaldt uttrykk.
— Vent i stuen. Jeg skal hente sjefen.
Daniel gjorde en lett bukk og gikk inn.
Men i det øyeblikket han gikk gjennom døren…
hjertet hans begynte å slå voldsomt.
På hovedveggen foran den elegante sofaen i stuen hang et stort minneportrett, høytidelig plassert.
Rammen var mørk.
Hvite blomster omringet ham.
Foran fotografiet sto det et lite alter hvor røkelsen fortsatt sendte ut røyk i et rolig tempo.
Og ansiktet på bildet…
Daniel stivnet.
Ansiktet hans ble plutselig blekt.
Kvinnen på bildet…
var identisk med moren sin.
Det var ikke bare en likhet.
Det var helt likt.
Samme ansiktsform.
De samme dype øynene.
Den lille flekken ved siden av leppene.
Selv det lille arret i pannen som han hadde hatt siden barndommen.
Og fremfor alt…
halskjedet med et sølvkors som henger rundt halsen på kvinnen.
Det samme smykket som moren din — Rosa — hadde på seg hver dag og aldri tok av seg.
Kneene til Daniel begynte å skjelve.
Han følte at han kunne falle når som helst.
— Nei… det er umulig…
Han tok et skritt bakover, svimmel.
Moren hans — Rosa — var hjemme, i et enkelt nabolag i utkanten av Guarulhos.
Samme morgen hadde de spist frokost sammen.
Hun hadde til og med bedt ham om å ta med seg en jakke, fordi det var kaldt i Campos do Jordão.
Så…
Hvem var kvinnen på det bildet?
Eller kanskje…
var det virkelig henne?
— Går det bra med deg?
Daniel kom tilbake til virkeligheten da servitrisen snakket.
Han løftet den skjelvende hånden og pekte på portrettet.
— Kvinnen på dette bildet… hvem er hun?
Hushjelpen var stille et øyeblikk.
Uttrykket hans forandret seg litt, som om han nølte.
Da senket hun blikket.
— Hun var den tidligere eieren av dette huset.
Daniel svelget tungt.
— Hva heter hun?
Kvinnen nølte noen sekunder før hun svarte.
— Dona Teresa Albuquerque.
Daniel sto helt stille.
Han hadde aldri hørt det navnet før.
Men det ansiktet…
det var umulig å ta feil.
Kvinnen fortsatte med lav stemme.
— Hun døde… for over førti år siden.
Luften i rommet virket som om den frøs til is.
Førti år?
