— Du har skru opp TV-en på fullt volum igjen, ikke sant?
— Hva er problemet, Polya? Det får mamma til å føle seg bedre.
— Hun er roligere når hun får injeksjonen sin i tide, Artem. Ikke når du sitter der og stirrer på henne.
— Ikke begynn…
— Jeg begynner. Fordi jeg ikke er en robot. Jeg er tegnspråktolk, ikke sykepleier døgnet rundt. Og jeg har også et liv.
— Livet… Du har alt om deg selv.
— Om meg selv? Jeg har kjøpt medisiner til svigermoren min i et år nå. Og hvis du sier igjen at jeg «bare tenker på meg selv», vil jeg si ett ord til deg: NEI.
Polya sto i gangen i leiligheten deres i Belinsky Street og klemte en mappe med utskrifter mot brystet – en oversikt over injeksjoner, en liste over medisiner og telefonnumrene til klinikker og private sykepleiere. Papirene i mappen var som en ekstra hud: tynne, obligatoriske, uendelige.
Noe knirket i rommet bak veggen — det var Margarita Nikitichna, Artems mor, som ropte:
— Polya! Hvor er du? Sitter du med telefonen igjen?
Polya lukket øynene. Hun ville ikke svare. Bare ikke svare – for første gang på lenge. Men hun visste at hvis hun forble taus nå, ville en annen melodi begynne. En hvor hun alltid var skyldig.
— Jeg er her, Margarita Nikitichna. Jeg kommer straks.
Artem bet tennene sammen og gikk bort til nattbordet hvor ampullene lå. Han tok ut en og snudde den mellom fingrene, som om det ikke var medisin, men en komplisert bolt fra jobben.
Han jobbet som lystekniker ved Jekaterinburg-teatret – et yrke som ikke er uvanlig, men heller ikke akkurat vanlig. Han var alltid fraværende under prøver, gjennomkjøringer og redigering. Han kom sent, utmattet, og satte på sin enkle fornøyelse – sofaen og fjernsynet.
Og Polya jobbet der folk kommuniserer med øynene og hendene. Hun tolket tegnspråk i retten og på byens rådgivningssenter på 8. mars-gaten. Noen ganger ga hun nettkurs for nybegynnere: hvordan man ikke skal være redd, hvordan man ikke skal gå seg vill, hvordan man kan høre uten ører.
Den kvelden hadde hun en time – og hun gjennomførte den som vanlig: smilende til kameraet, gestikulerende, spøkende, oppmuntrende. Og bak veggen murret svigermoren hennes. Så Polya skrudde på litt rolig musikk, slik at elevene ikke skulle høre andres sinne.
Da timen var over, tok Polya av seg den formelle blusen og tok på seg cardiganen. Hun drømte om enkle ting: varm te, stillhet, noen som spurte henne: «Hvordan går det?»
Men i stedet tok Artem med seg en pose fra apoteket til bordet.
— Her. Jeg har kjøpt alt.
— Hvor mye?
— Tjuesju.
— Med hvilke penger, Artem?
— Vel… dine, hva ellers. Du la dem igjen på kortet.
— Jeg sparte penger til medisiner. Spesifikke medisiner. I henhold til listen. Og her… — Polya brettet ut kvitteringen og så at halvparten var ekstra og halvparten manglet. — Mener du det?
Han så på henne som om hun var nitpicking om flekker på solen.
— Paul, ikke bli opprørt. Apotekeren sa at det også er «normalt».
Fra rommet kom:
— Bra! Selvsagt, «bra»! Hun har alltid vært smart! Det går bra, gutten min, bare hold ut. Det finnes verre koner der ute…
Polya gikk til svigermoren sin. Margarita Nikitichna lå på en høy seng, ved siden av den sto et nattbord med et glass, piller, en fjernkontroll, en avis og noen papirer.
«Vann?» spurte Polya lavt.
— Ikke gi meg vann, gi meg tilbake mitt normale liv! På grunn av deg er jeg sengeliggende!
— Du er sengeliggende på grunn av et hjerneslag.
— Å, du er så smart. Du vet alt. Og du vet også at sønnen min ikke har barn fordi du driver ham til vanvidd, ikke sant?
Polya stivnet et øyeblikk. Det verste med disse samtalene var at de alltid traff samme punkt. Det punktet hvor tomheten lenge hadde vokst i brystet hennes.
«Jeg vil ha barn,» sa Polya og prøvde å holde stemmen nede. «Jeg vil ha et. Jeg har sagt det til Artem også.»
Margarita Nikitichna smilte.
— Så lenge jeg lever, skal det ikke være noe skriking i huset. NEI. Jeg holder så vidt ut som det er.
Ordet NEI ble hørt for andre gang i dag. Og Polya oppdaget at det begynte å endre seg inni henne: det var ikke lenger et forbud, men en redning.
Senere på kvelden, da Margarita Nikitichna hadde sovnet, sto Polya foran speilet og satte opp håret. Artem satt på sengekanten og var stille – slik folk er stille når de allerede har bestemt seg for at det ikke er i deres interesse å snakke.
«Artem,» sa Polya. «Fem år. Vi har vært sammen i fem år. Jeg vil ikke fortsette å leve som om det er en tredje person i ekteskapet vårt som bestemmer alt.»
— Dette er moren min.
— Jeg forstår. Men du er mannen min. Og jeg er ikke tjue lenger. Jeg vil ha en familie. En ekte familie.
— Polya, bare hold ut. Mamma er svak.
— Å være svak betyr ikke at du kan bli ydmyket. Og det betyr ikke at du kan glemme injeksjoner og medisiner.
Jeg glemmer ikke.
— Jeg glemte det i dag. Og i går blandet jeg sammen pillene. Og i forgårs sa du «senere». Alt er «senere» hos oss.
Han reiste seg og gikk rundt i rommet, som om han lette etter et hjørne hvor det ville være lettere å gjemme seg.
— Du lager bråk igjen.
— Nei, Artem. Drama er når en person har det vondt, og så blir de matet. Jeg er trøtt.
Dagen etter dro Polya til morens leilighet i Chapaeva-gaten. Der var det alltid varmt på sin egen måte: ikke koselig, men kjent. Som en gammel frakk som ikke lenger er moteriktig, men som holder deg varm når det er kaldt.
Min yngre søster, Dasha, satt i kjøkkenet. Hun studerte ved universitetet og hadde de siste månedene blitt snakkesalig, krevende og alltid travel.
«Polka!» Dasha løp bort og omfavnet henne. «Hør her, jeg har snart bursdag. Jeg trenger en ny telefon. Denne er så treg, den er forferdelig.»
— Jeg skaffet deg en god en i fjor.
— Ja, men nå er kameraet ikke så bra. Og alle andres fungerer fint. Du vet hva jeg mener.
— Jeg innså at «alle er normale». Men jeg har svigermoren min, medisiner, omsorgspersoner og en mann som tror at alt vil ordne seg av seg selv.
— Å, nå begynner vi…
Hennes mor, Larisa Pavlovna, satte kjelen på og så intenst på Polya.
— Du har gått ned i vekt. Har du det bra der?
«Normalt er et stort ord», svarte Polya.
— Polya… kanskje du burde bruke mindre penger på svigermoren din? Hvem er hun for deg?
— Hun er min manns mor.
— Nettopp. Og Dasha er søsteren min. Vi må hjelpe henne.
— Mamma, jeg er ikke bunnløs.
