Dette vitnesbyrdet ble spilt inn i 1999. Det er historien om en kvinne som overlevde konsentrasjonsleiren Ravensbrück. I over 50 år har hun tiet om hemmelighetene i blokk 32. Nå forteller hun sin historie offentlig for første gang. Her er hennes ord. Jeg heter Véronique. I dag er jeg 80 år gammel.
Se på hendene mine, de skjelver. Ikke av kulde, men fordi jeg endelig har funnet mot til å si fra. I over femti år har jeg tiet. Jeg har ikke sagt noe til barna mine, barnebarna mine eller naboene mine. Jeg har gjemt beina mine under lange skjørt, selv midt på sommeren, fordi jeg var redd for spørsmålene.
Jeg var redd for at hvis jeg begynte å snakke, ville smerten som var innelåst i meg rive meg i stykker fra innsiden. Men tiden går. Mine venner, de som overlevde dette helvetet sammen med meg, forsvinner en etter en. Hvis jeg ikke sier noe nå, vil sannheten dø sammen med meg, og monstrene i hvite frakker vil vinne for andre gang.
Så jeg bestemte meg for å fortelle alt. Hvert ord jeg sier veier som en tonn stein, men jeg må frigjøre meg fra det. Hør nøye etter, dette er ikke bare en historie, det er et rop fra jordens indre. Før krigen var jeg en annen person. Jeg bodde i Lyon i Frankrike. Jeg var 10 år og trodde at verden var et rettferdig sted. Jeg elsket å danse.
Du kan ikke forestille deg hvor mye jeg elsket å danse. Jeg hadde sterke, vakre ben og kunne snurre rundt i det uendelige. Faren min var skomaker. Han laget de beste skoene til meg. Jeg husker lukten av lær i verkstedet hans og smaken av ferskt brød som moren min bakte på lørdagene. Vi hadde en liten hage med hvite blomster.
Når alt blir for vanskelig, husker jeg fortsatt duften av henne. Så kollapset alt, alt; himmelen ble mørk, og menn i grå uniformer marsjerte inn i byen vår. Livet vårt falt sammen som tørr sand. Jeg ble med i motstandsbevegelsen, fordi jeg ikke kunne stå og se på at landet vårt ble tråkket på.
Jeg var ung, naiv og modig. I mars kom Gestapo og hentet meg. De holdt meg i en kjeller i tre dager og spurte meg om navnet mitt. Jeg sa ingenting. Så kom toget. Jeg vil aldri glemme det toget. Vi ble dyttet inn i godsvogner som dødt treverk. Det var ikke engang plass til å sitte. Vi sto tett sammen og pustet den samme tette, klissete luften.
Min beste venn Anne var sammen med meg. Hun var bare ti år gammel. Hun gråt og ropte på moren sin. Jeg holdt henne i hånden og hvisket til henne at alt ville bli bra. Men jeg var en løgner. Vi reiste i tre dager uten vann, uten mat, i total mørke. Da døren endelig åpnet seg, slo lyset meg så hardt at jeg trodde jeg skulle bli blind.
Og så kjente jeg den lukten. Det var ikke bare røyk; det var en søtlig, kvalmende lukt av brent kjøtt og gamle klær. Jeg visste ennå ikke hva som brant i ovnene, men kroppen min visste det allerede. Den begynte å skjelve av frykt. Vi var i Ravensbrück, et leir som var forbeholdt kvinner. Tusenvis av kvinner i stripete kjoler, med grå ansikter og tomme øyne.
De slo oss og ropte: «Fortere, fortere!». Vi ble fullstendig strippet nakne i den iskalde vinden. De barberte hodene våre. Håret vårt falt til bakken som døde fugler. De tok alt fra meg. Klærne mine, navnet mitt, livet mitt. Jeg var ikke annet enn et nummer. 75362. Dette nummeret har for alltid brent seg fast i minnet mitt. De første ukene uten mat var et mareritt.
Vi jobbet tolv timer om dagen med å bære tunge steiner. Bena brant, ryggen verket og magen var tom. Vi sov på smale planker, tre kvinner på hver. Anne ble svakere for hver dag som gikk. Jeg ga henne litt av brødet mitt. Vi trodde det verste var sulten og vaktenes juling.
Hvor feil vi tok. En morgen i august 1942 dukket det opp menn i skinnende hvite frakker foran barakkene våre. De så uvirkelige ut midt i all skitten og døden. Det var leger. Blant dem var dr. Carl Gebhardt. Han så ikke på oss som mennesker, men som kjøtt på samme nivå som faren hans. Han hadde tatt sin beslutning.
Han lette etter friske, unge kvinner med sterke ben. Han pekte på meg, Anne og flere titalls franske kvinner. Vi ble ført til et annet bygg, blokk 32. Denne blokken var for ren, for stille. Vi ble fortalt at vi skulle gjennomgå behandling, at vi trengte mer hvile. Men i øynene til sykepleierne så jeg noe blodtørstige, medlidenhet blandet med frykt.
Vi fikk litt bedre mat, og vi, fattige og naive jenter, trodde vi hadde vært heldige. Så begynte undersøkelsene. Vi ble tvunget til å legge oss på operasjonsbordene. Jeg husker det kalde metallet under ryggen, lukten av eter og alkohol. Dr. Gebhardt berørte leggene mine med iskalde fingre, skrev noe i notatblokken sin og smilte.
