Lukten av råtnende kjøtt var så overveldende at selv de mest erfarne hoffmennene kastet opp i kongens nærvær. Hundene utnyttet mørket og kaoset til å slikke opp de råtnende væskene som VIII. I de neste øyeblikkene kan du oppdage de sjokkerende medisinske bevisene som bekrefter Henrys forvandling fra gullprins til et monster på nesten 200 kilo.
Dette er bevisene som historikerne fra Tudor-dynastiet har forsøkt å skjule i århundrer, og som stammer fra nyanalyserte notater fra hofflegene og rettsmedisinske undersøkelser av levningene hans. Men for å forstå hvordan Englands mektigste konge ble menneskehetens groteske skikkelse, må vi gå tilbake i tid. Mannen som henrettet to koner og forandret hele nasjonens religion, døde på en så grusom og uverdig måte at hans egen regjering skjulte fakta i 450 år.
Sannheten begynner med en ridderulykke som sakte råtner fra innsiden og ut. Tenk deg 24. januar 1536, Greenwich Palace. Henrik, fremdeles relativt sprek i en alder av 44 år, rir inn i arenaen på sin mektige kamphest. Publikum holder pusten når Englands konge retter spydet mot motstanderen.
Ettermiddagssolen reflekterer deres detaljert utformede rustninger, og hver del er verdt mer enn en vanlig arbeiders livslønn. Jorden skjelver under hestenes hove når to pansrede titaner løper mot hverandre i full fart. Men noe går katastrofalt galt.
Hestene kolliderer med kraften i en moderne bilulykke. Henrys pansrede kropp, som veier nesten 140 kilo menneske og metall, slår ned i den frosne bakken. Publikum gisper forskrekket mens de ser på destrieren, en enorm krigshest som er avlet for kamp, snuble og falle. Beistet, iført sin egen rustning, faller rett på kongen. Arenaen blir helt stille. Hoffmennene stivner, for redde til å bevege seg. Er kongen død? Har England mistet sin hersker på grunn av en sport?
Henrik var bevisstløs i to timer. Det var de to timene da England ikke hadde noen konge. To timer hvor Anne Boleyn, gravid med det hun desperat håpet skulle bli en mannlig arving, ventet i pine på nyheter. De to timene skulle forandre alt. Da Henrik endelig våknet, fortalte vitner om noe dypt urovekkende.
Kongens øyne, som en gang strålte av intelligens og sjarm, hadde nå et annet lys, noe mørkere og mer uforutsigbart. Hans første ord var ikke preget av lettelse over å ha overlevd eller bekymring for sine undersåtter. I stedet eksploderte han i sinne og krevde å få vite hvorfor turneringen var blitt avbrutt.
Den charmerende renessanseprinsen, som snakket fire språk, skrev dikt, komponerte musikk og diskuterte teologi med Europas skarpeste hjerner, kom aldri tilbake fra denne scenen. I stedet utviklet han seg til en paranoid tyrann med voldsomme humørsvingninger, som terroriserte England i de neste 11 årene.
Moderne nevrologer som studerer historiske opptegnelser mener nå at Henry led av en traumatisk hjerneskade i frontalbenet, som styrer personligheten og impulskontrollen. Bevisene er overbevisende. Før ulykken viste Henry en bemerkelsesverdig tilbakeholdenhet overfor sin tids hersker. Men etter januar 1536 begynte henrettelsene for alvor.
Anne Boleyn mistet hodet bare fire måneder senere. Thomas Cromwell, Henrys mest pålitelige rådgiver, skulle følge etter. Kongens raseri ble legendarisk. Tjenerne fortalte at han i det ene øyeblikket gråt ukontrollert, og i det neste ropte etter blod. Men hjerneskaden var bare begynnelsen på Henrys medisinske mareritt.
Den samme ulykken som forandret hans personlighet, åpnet også et gammelt sår på beinet hans som aldri ble helbredt. Det er her historien forvandles til en fysisk tragedie. Henry hadde skadet foten flere år tidligere, men ulykken i 1536 åpnet det gamle såret igjen. I Tudor-tidens England, uten antibiotika eller forståelse for infeksjoner, var et åpent sår ofte en langsom dødsdom.
Tenk deg at du lever med åpne sår på begge beina som er på størrelse med en tennisball. Ikke i noen dager eller uker, men i 11 år. Det renner stadig pus, og det leges aldri helt. Smertene var så sterke at selv den minste berøring av silkesengetøy fikk ham til å skrike. De hemmelige notatene til hofflegen Dr. Thomas Vicary beskriver alvorlige, illeluktende og uutholdelig smertefulle sår.
