I 1987 virket familien Whitmore fra Cedar Falls i Iowa perfekt sett fra utsiden, inntil 15 år gamle Sarah Whitmores dagbok ble funnet i veggene under en renovering i 2023. Dagboksnotatene hennes avslører en grufull forvandling av faren hennes etter en tilsynelatende uskyldig biologisk milepæl, som førte til overnaturlige hendelser som utvisker grensen mellom psykisk mishandling og besettelse fra en annen verden. Mens Sarah dokumenterer sine desperate forsøk på å forstå hva som skjer med familien hennes, avdekker hun en generasjonsforbannelse som forvandler fedre til noe umenneskelig når døtrene deres blir voksne. Familie spill
Slegge gikk gjennom gipsplaten som om den var papir, og sendte opp støvskyer som fikk Tommy Morrison til å hoste og vifte med hånden foran ansiktet. Han hadde renovert hus i Cedar Falls i 15 år. Men dette huset, 447 Sycamore Street, hadde gitt ham fnatt siden første dag. Kanskje var det måten naboene krysset gaten på når de gikk forbi, eller hvordan eiendomsmegleren praktisk talt hadde kastet nøklene til ham og gått raskt tilbake til bilen sin. «Finn noe!» ropte partneren hans Jake fra underetasjen.
Tommy kikket inn i hullet han hadde laget og lyste med lommelykten inn i rommet mellom veggene. «Ja, det er faktisk noe her inne.» Fingrene hans lukket seg rundt noe som føltes som en bok innpakket i plast. Da han dro den ut, falt flere ting ut: fotografier, kassettbånd og noe som så ut som et lite smykkeskrin. Men det var boken som fikk hendene hans til å skjelve da han pakket den ut. En dagbok med et bleknet og vannflekkete rosa omslag, med «Sarahs private tanker, hold deg unna» skrevet med glitterpen på forsiden. Han burde ikke ha åpnet den. Han burde bare ha ringt politiet eller de nåværende eierne. Men noe fikk ham til å bla til første side, datert 15. mars 1987.
I dag skulle være annerledes. Mamma laget en spesiell frokost til meg. Pannekaker med sjokoladebiter og kremfløte, med smilende ansikter på, akkurat som da jeg var liten. Hun fortsatte å ta på håret mitt og sa at jeg var i ferd med å bli en ung kvinne. Jeg syntes det var rart, men søtt. Så skjedde det under matematikktimen. Først kom krampene, så kjente jeg varmen. Mrs. Henderson lot meg gå til sykepleieren, og de ringte mamma for å be henne komme med nye klær. Jeg var så flau, men mamma sa at det var naturlig at alle kvinner går gjennom dette. Hun kjøpte is til meg på vei hjem, og vi så på film sammen. Det var faktisk ganske hyggelig, som en spesiell hemmelighet mellom oss. Pappa var på jobb. Jeg var glad for det. Jeg ville ikke at han skulle vite det ennå.
Tommy bladde fremover noen sider. 18. mars 1987.
Pappa vet det. Mamma fortalte ham det under middagen i går kveld. Jeg ville bare dø der ved bordet, men han sa ingenting. Han fortsatte bare å skjære biffen sin. Kniven som skrapte mot tallerkenen var det eneste lyden i lang tid. Så så han opp på meg med et uttrykk jeg aldri hadde sett før. Øynene hans så mørkere ut, nesten svarte i lyset i spisestuen. Han sa: «Du er en kvinne nå.» Måten han sa «kvinne» på, fikk meg til å grøsse. Mamma strakte seg etter hånden hans, men han trakk den bort. «Ting kommer til å forandre seg her», sa han. Så gikk han inn på kontoret sitt og låste døren. Jeg hørte ham snakke i telefonen på et språk jeg ikke kjente igjen. Mamma ryddet bare bort serviset og ba meg gjøre leksene mine.
Håndskriften var pen og nøye, med sløyfer og krøller som en tenåringsjente som fortsatt satte hjerter over i-ene sine. Tommy satte seg på gulvet, med ryggen mot de synlige stolpene, og fortsatte å lese. 22. mars 1987.
Han har holdt øye med meg. Jeg ser at han stirrer på meg når jeg gjør lekser ved kjøkkenbordet, når jeg ser på TV, til og med gjennom sprekken i døren til soverommet mitt om natten. Mamma later som hun ikke merker det, men jeg ser at hendene hennes skjelver når hun skjenker kaffe til ham. Hun har begynt å sove i rommet mitt og sier at det er fordi pappa snorker, men jeg hører ham gå rundt i gangene om natten og stoppe utenfor døren min. Noen ganger hvisker han ting jeg ikke forstår. Ordene høres gamle ut, eldre enn engelsk. I går fant jeg døde fugler på rekke og rad på vinduskarmen min. Syv stykker, perfekt ordnet. Pappa sa at katten må ha gjort det. Vi har ikke katt.
Tommys telefon vibrerte, og han hoppet til. Det var Jake igjen. Han ignorerte den. 25. mars 1987.
Jeg er redd for å skrive dette ned, men jeg trenger at noen får vite det, selv om det bare er denne dagboken. Pappa kom inn på rommet mitt i går kveld. Mamma var nede og vasket klær. Han satte seg på sengekanten og la hånden på ankelen min over dynen. «Du ligner henne sånn», sa han. Jeg spurte hvem han mente, og tenkte at han mente mamma da hun var ung, men han ristet på hodet. «Min bestemor. Hun var 15 da hun ble gift.» Jeg trakk beina opp til brystet. «Pappa, jeg er din datter», sa jeg. Da smilte han, men det var ikke hans smil. Det var som om noe annet hadde tatt over ansiktet hans. «Ikke lenger», sa han. «Forandringen har skjedd. Blodet har kommet. Det er på tide at du forstår din hensikt.» Så kom mamma tilbake, og han gikk. Men før han gikk, sa han: «Du er min kone nå, Sarah. Det er bestemt av de som kom før oss.»
Sidene etter det var krøllete, som om de hadde vært våte av tårer, innså Tommy. Han bladde til neste oppføring. 30. mars 1987.
