En gruppe nazistiske soldater poserer for et foto med en fanget kvinne stående foran dem.
75 år senere zoomer eksperter inn og oppdager noe som gjør dem helt forferdet.
Dette er ikke bare nok et krigsfoto.
Det er et mysterium som ingen kunne ha forutsett.
Da Sienna Vosar, en forsker som spesialiserer seg på krigsfotografi, tok frem et gammelt fotografi fra arkivets nyeste anskaffelse, forventet hun ikke at det skulle hjemsøke drømmene hennes.
Det svart-hvite bildet viste rekker på rekker av nazistiske soldater som sto i formasjon.
Hakekorsarmbånd tydelig synlige på uniformene deres.
En ung kvinne knelte på en benk foran den enorme mengden soldater.
Hun vendte ansiktet litt til siden, med et bekymret uttrykk i ansiktet.
Soldatene sto i givakt bak henne som en menneskelig mur av intimidering.
Fotografiet hadde kommet til Tysklands nasjonalarkiv som en del av en boet-samling, og man visste lite om dets opprinnelse.
Arkivet aksepterte donasjonen i håp om at den kunne inneholde historisk viktig materiale.
De fleste bildene fulgte kjente mønstre: militære operasjoner, propagandabilder, krigsfanger.
Men dette fotografiet var annerledes.
Det store antallet soldater på bildet tydet på at hendelsen var en offisiell begivenhet, ikke en tilfeldig hendelse.
Noen hadde samlet dusinvis av menn i full uniform for dette spesifikke formålet.
Og den kvinnen som knelte alene på en benk foran dem alle, virket så ubetydelig mot den overveldende demonstrasjonen av nazistenes makt.
Det som plaget Sienna mest, var den bevisste iscenesettelsen.
Dette var ikke et spontant øyeblikk fanget opp i kaoset.
Noen hadde nøye organisert rekker av nazistiske soldater, plassert den fangede kvinnen i forgrunnen og sørget for at alle var synlige for kameraet.
Men hvorfor? Hvilket budskap skulle dette fotografiet formidle? Og hvem var kvinnen de hadde valgt å fremheve så tydelig?
Sienna skannet fotografiet med den høyeste oppløsningen arkivutstyret kunne klare.
Hun begynte å zoome inn på forskjellige deler, studerte ansikter, undersøkte uniformer og lette etter detaljer som kunne gi henne et spor.
Timene gikk mens hun metodisk gikk gjennom bildet fra en soldat til den neste, på jakt etter noe som kunne hjelpe henne å forstå det hun så.
Da la hun merke til det.
En av soldatene hadde noe uvanlig på kragen.
De fleste soldatene hadde på seg standard SS-uniformer med typiske insignier, men på kragen til denne soldaten var det en enhetsbetegnelse som Sienna kjente igjen.
Det var merkingen for SS Standard 114, en enhet hun hadde støtt på tidligere i sin forskning.
Siennas puls økte.
SS Standarda 114 hadde vært stasjonert i Stoutgart-regionen i begynnelsen av 1940-årene.
I motsetning til kampenheter som kjempet i frontlinjen, hadde denne gruppen en spesifikk administrativ funksjon.
De gjennomførte det nazistregimet kalte genealogiske verifiseringsoperasjoner i mindre byer og landsbyer.
I hovedsak undersøkte de familier som mistenkes for å ha jødisk opphav, og som kunne ha blitt oversett i tidligere deportasjoner.
Men å identifisere enheten var bare det første trinnet.
Sienna trengte mer informasjon.
Hun zoomet inn og la merke til en betjents personlige knapper.
