Pike Sisters’ avlsstall – 37 savnede menn funnet lenket fast (brukt som avlsdyr) WV, 1901
Det var det statspolitiet oppdaget i 1901, dypt inne i fjellene i Vest-Virginia.
Men det virkelige marerittet var ikke oppdagelsen.
Det var hvor lenge alle visste det.
I 20 år forsvant menn langs den gamle Pike Road.
Unge reisende, omstreifere på jakt etter arbeid.
De gikk mot gjeddefarmen og forsvant bare.
The town whispered about the two sisters living alone up there, Elizabeth and Martha Pike, whispered about their unnatural ways and their ability to charm men.
Sheriff Brody skyldte på fjellene og kalte dem ulykker.
Men da journalisten fra Charleston begynte å stille spørsmål, fant han noe langt verre enn drap.
En låve full av ødelagte menn, noen så knuste at de ikke kunne huske sine egne navn.
Brukt, avlet, holdt som dyr.
Reporteren trodde han var på jakt etter en historie.
I stedet ble han det 38. offeret.
Hvordan kan en hel by velge å tie mens dusinvis av menn lider bare noen kilometer unna? Det kalde støvet la seg aldri helt i Black Creek, men klistret seg til alt som et tynt grått slør som fikk fjellbyen til å føles som om den var fanget mellom årstidene.
Thomas Abernathy kjente det i halsen da han gikk av morgentoget, med sin tunge skinnveske full av avisutklipp og fotografier av menn som bare hadde forsvunnet.
26 år gammel og allerede tynget av for mange ubesvarte spørsmål.
Han hadde reist fra Charleston for å følge opp rykter om en historie som de fleste fornuftige mennesker ville ha avfeid som fjellfolklore.
Men Thomas hadde for lenge siden lært at de mest urovekkende sannhetene ofte skjulte seg bak de mest bekvemme forklaringene.
Meldinger om savnede personer strakte seg to tiår tilbake i tid og var spredt over forskjellige fylker som brødsmuler som ikke førte noen steder.
Drifters, for det meste menn på jakt etter arbeid i kullgruvene, reiser gjennom de avsidesliggende dalene i West Virginia.
Unge menn med hardhudede hender og tomme lommer som hadde gått inn i fjellene og aldri kom ut igjen.
De offisielle rapportene var tynt dokumenterte, preget av den tilfeldige likegyldigheten som preger politiet i småbyer, som er mer opptatt av å opprettholde ro og orden enn å søke ubehagelige svar.
Men Thomas hadde lagt merke til det andre hadde oversett eller valgt å ignorere.
Hver eneste forsvinning hadde skjedd innenfor en radius på 16 km fra den gamle Pike Road, en svingete grusvei som snor seg gjennom de mest isolerte delene av fylket før den ender i en blindvei ved en enkelt forvitret gård.
Sheriff Brody satt bak skrivebordet sitt som en mann som hadde slått rot der, med sin massive kropp som spredte seg over kantene på en stol som tydeligvis hadde sett bedre tider.
Øynene hans uttrykte den slitne resignasjonen til en som hadde brukt for mange år på å forklare ting som ikke lot seg forklare.
«Du kaster bort tiden din, gutt,» sa han, uten å løfte blikket fra papirbunken han lot som om han leste.
«Disse fjellene spiser mennesker.
Alltid hatt.
Gruvesjakter kollapser, elver flommer over, menn går seg vill i skogen og fryser i hjel når vinteren kommer.
Det er ikke noe mystisk ved det, bare naturen som tar det som tilhører henne.
Men Thomas hadde lest rapportene og sett mønsteret som Brody enten ikke kunne eller ville erkjenne.
«Hva med Pike-søstrene?» spurte han og så at sheriffens kjeve strammet seg nesten umerkelig.
«Eiendommen deres synes å være nevnt i flere vitneforklaringer, menn som ble sett på vei i den retningen før de forsvant.
Brody lo hardt og bittert.
Pike-kvinnene holder seg for seg selv.
Alltid hatt.
Elizabeth og Martha har bodd der oppe siden faren deres døde for 15 år siden.
Folk i byen lar dem være i fred, og de lar oss være i fred.
Slik fungerer det på et sted som dette.
Han så endelig opp, med øyne harde som bekkenstein.
Det er lurt å huske det, herr.
Abernathy.
Vi liker ikke at utenforstående skaper problemer der det ikke er noen.
Selve byen virket å gjenspeile Brodys advarsel.
Samtalen stoppet da Thomas kom inn i landhandelen, postkontoret og den lille kafeen som serverte kaffe som var sterk nok til å fjerne maling.
Øynene fulgte ham med den mistenkelige intensiteten til mennesker som beskytter noe dyrebart og skjørt.
Da han spurte om de savnede mennene, om Pike Road, om alt som kunne kaste lys over etterforskningen hans, ble han møtt med en stillhet som føltes bevisst og innøvd.
De få som uttalte seg, kom bare med vage floskler om farene ved å bo i fjellet og om den uheldige tendensen til at vagabonder fortsetter å drive rundt.
Det var fru
Caldwell, den eldre kvinnen som drev pensjonatet hvor Thomas hadde leid et rom, var den første som nevnte hviskingen.
Hun kom med kaffe til ham den andre kvelden, og hendene hennes skalv litt da hun satte fra seg koppen.
«Du spør om ting som burde forbli skjult,» sa hun uten omsvøp.
Pike-kvinnene.
De er ikke naturlige.
Har aldri vært det.
Faren deres var merkelig nok.
Gud velsigne hans sjel.
Men de jentene, det er noe galt med dem.
Feil i sjelen.
Thomas lente seg fremover og kjente sprekken i byens mur av taushet.
Hva mener du? Fru.
Caldwell kikket mot vinduet som om han forventet å se noen lytte i den tiltagende skumringen.
De sjarmere menn, hvisket hun.
Det er det folk sier.
Mennene går opp på fjellet til stedet sitt, og de kommer ikke tilbake som de var før.
Noen kommer ikke tilbake i det hele tatt.
Det har vært slik siden de var unge kvinner, kanskje 20 år nå.
For det meste reisende.
Menn på gjennomreise som ingen ville savne med det første.
Den gamle kvinnens ord hang i luften som røyk, umulige å gripe, men umulige å ignorere.
Thomas presset på for å få detaljer, men fru
Caldwell hadde allerede trukket seg tilbake bak den samme mur av taushet som beskyttet resten av byen.
«Du bør avslutte det du har å gjøre her og gå videre,» sa hun og samlet inn den tomme tallerkenen hans med skjelvende hender.
Noen steiner bør man ikke snu på.
Men Thomas hadde bygget sitt rykte på å snu steiner, på å grave i de mørke stedene hvor andre fryktet å se.
Neste morgen var himmelen grå og det var utsikter til regn, perfekt vær for det han hadde planlagt.
Han fortalte fruen.
Caldwell skulle skrive en historie om livet i de avsidesliggende dalene i West Virginia, en menneskelig interessant artikkel om familiene som hadde skapt seg et liv på steder som resten av verden hadde glemt.
Det var ikke helt en løgn, selv om sannheten han mistenkte at han ville finne, var langt mørkere enn noe som noensinne ville bli trykt i en respektabel avis.
Gjedderveien var knapt bred nok til en vogn, og gikk gjennom tett skog som syntes å sluke både lyd og lys.
Thomas gikk i nesten en time før trærne endelig ga plass til en lysning hvor Pike-gården lå som et såret dyr.
Huset i seg selv var ikke noe spesielt.
En enkel trekonstruksjon som hadde opplevd for mange harde vintre og ikke fått nok pleie, men det var låven som fikk Thomas til å grøsse.
En lav bygning som virket merkelig befestet for et så avsidesliggende sted.
Tunge tømmerbjelker forsterket veggene, og vinduene var blitt bordet opp fra innsiden med planker som så ut til å være nyinstallerte.
Tykke jernlåser sikret dørene, flere låser enn noen låve hadde rett til å trenge.
Da Thomas sto ved kanten av lysningen, kom det en lyd fra låven som fikk blodet hans til å fryse til is.
Den summet lavt og rytmisk og på en merkelig måte sorgfullt, som om noen inne sang en vuggesang for å trøste seg selv mot en ufattelig fortvilelse.
Lyden steg og falt med en nesten hypnotisk kvalitet, av og til akkompagnert av andre stemmer i en harmoni som vitnet om innøvd fortrolighet med det ritualet som foregikk bak de tilbordede vinduene.
Thomas følte en dyp frykt komme over seg, den slags primitive frykt som talte til noe dypere enn rasjonell tenkning.
